When the Saints – den erketypiske jazzlåten

Av alle sangene man forbinder med jazz er kanskje When the Saints Go Marching In den aller mest kjente. Pussig nok var dette opprinnelig en gospelsang, eller for å være mer presis et knippe gospelsanger som etterhvert fikk den mer faste formen som er kjent i dag. De gamle sangene ble sunget allerede på 1800-tallet, men noen innspilling av When the Saints er ikke kjent før 1923.

En hel rekke grupper spilte inn denne sangen på 1920-tallet, fra Paramount Jubilee Singers og The Four Harmony Kings til Wheat Street Female Quartet. I alt finnes det et tosifret antall innspillinger bare mellom 1923 og 1930. Til å begynne med var sangen gjerne fremført i et sakte og bedagelig, kanskje høytidelig, tempo, som respekterte den kirkelige opprinnelsen. Noen ganger fremføres den fortsatt på denne måten, men mye vanligere er den raske eller “hotte” måten å fremføre sangen på som slo i gjennom med jazzen. 1920-tallet var jo nettopp jazzens store tiår, og When the Saints som så mye annet fikk sin egen vri av engasjerte og kreative jazzmusikere. Etter hvert ble den nettopp derfor også spesielt knyttet til byen New Orleans, jazzens krybbe.

Med Louis Armstrongs versjon på 1930-tallet ble When the Saints nasjonalt kjent, og etter hvert verdenskjent. Denne oppjazzede versjonen var imidlertid ikke uten sine kritikere; Armstrong fortalte i ettertid at han til og med fikk kjeft fra sin egen søster for en versjon hun syntes var upassende for en sang med et særdeles alvorlig innhold.

Man kan kanskje også forstå Armstrongs søster: When the Saints er nemlig i utgangspunktet en rett ut sagt gravalvorlig og apokalyptisk sang, hvis man hører gjennom hele teksten. Her handler det blant annet om at månen blir rød med blod, at stjernene faller ut av himmelen, og at helvetes ild sluker opp jorden – når helgenene kommer marsjerende inn.

ADD YOUR COMMENT