Jazzen og dens dunkle opprinnelse

Jazzen er en av dagens mange viktige musikksjangere som oppsto blant de svarte i amerikanske storbyer. Spesifikt var det New Orleans som var arnestedet for jazzen, som oppsto der for over 100 år siden. Den hadde sine røtter i enda eldre former for musikk utviklet av slavene og deres etterkommere, som blues og ragtime. Jazzen fikk sitt gjennombrudd på 1920-tallet, da den fikk en sterk tilknytning til undergrunnens natteliv i forbudstidens USA.

På dette tidspunktet oppsto det også sterke bindinger mellom den opprinnelige jazzen og mer klassiske og europeiske påvirkninger. Jazzen ble imidlertid noe helt for seg selv, som bygger på enkle swing- eller bluesuttrykk men som samtidig kan være intrikat og komplekst, gjerne fler-rytmisk og med sterke innslag av improvisasjon underveis.

Går man langt nok tilbake i tid kan man se at jazzen ikke bare har amerikanske røtter, men kan trekkes helt tilbake til vest-afrikansk tromming og dans, eller for den saks skyld europeiske militærmarsjer. Jazzen er nok en amerikansk kunstform, men hele den atlantiske verden har på sett og vis bidratt. På 1930-tallet ble jazzen til dels mer mainstream etter at den ble arranger i storbandmusikk og fikk flere tilhengere også innenfor hvite elitekretser.

I motsetning til mange andre musikalske uttrykksformer har jazzen imidlertid etter hvert gått i en stadig mindre kommersielt orientert retning, og heller søkt seg mot det kunstnerisk sublime. Det viktige bruddet i så henseende var nok da bebop slo gjennom under andre verdenskrig. Jazzen var ikke lenger så dansbar, den ble spilt veldig hurtig og med hyppig og uforutsigbar improvisering. Det gjorde den mindre tilgjengelig for den gemene hop og kanskje desto mer anerkjent av de virkelige musikkjennerne.

Samtidig ble det også bevart en stil som var enklere å lytte til – noen ganger anklaget for å være erketypisk heismusikk – det som kalles cool jazz.

ADD YOUR COMMENT