Jan Garbarek – den norske jazzens nestor

Ingen personifiserer norsk jazz mer enn Jan Garbarek. Det er underlig for mange at en nordmann heter Garbarek, men årsaken til dette er at hans far var en polsk krigsfanger under andre verdenskrig. Han fikk barn med en norsk bondejente, med det resultatet at den vesle gutten Jan faktisk vokste opp statsløs. Jan Garbarek ble imidlertid offisielt norsk som sjuåring. Senere giftet han seg i svært ung alder med sin Vigdis, og ble far til en annen kjent musiker, Anja Garbarek.

Jan Garbarek har en unik sound som har fulgt med ham i mange år. Det er en blanding av skarpe kanter og lange, tålmodige toner som fylles inn mellom perioder av komplett stillhet. Virkningen er mystisk og i manges øyne spirituell. I begynnelsen av sin kariere var han interessert i den virkelig kaotiske og krasse avant-garde jazzen på 1960-tallet, men forlot etter hvert denne måten å spille på. På 1970-tallet nådde han internasjonal anerkjennelse, i stor grad i forbindelse med det musikalske samarbeidet med pianisten Keith Jarrett.

I musikken Garbarek selv har komponert opp gjennom årene ser man sterke innslag av norsk og nordisk folkemusikk. Han bruker også spesielle instrumenter, som munnharpe, for å skape bestemte stemninger med musikken sin. Jazzen til Garbarek er i stor grad strukturert, sett i forhold til mye av moderne jazz, og legger ikke så stor vekt på improvisasjon. Både dette elementet og den store vekten på å skape lengsel og underfundighet med musikalske virkemidler har ført til en del kontroverser blant kritikerne, som ikke alltid blir enige om musikkens kunsteriske verdi. Noen synes at Garbarek blir litt i overkant New Age. Han er også kjent for å få med seg musikere fra utenfor jazzens tradisjonelle områder, som India og Pakistan. For de aller fleste nordmenn representerer Garbarek imidlertid det beste ved jazzen og det som er verdt å ta vare på.

ADD YOUR COMMENT