Frijazz og avant garde

Frijazz er en nokså spesiell form for jazz som tar visse tendenser i den moderne jazzen helt til sine logiske konklusjoner og vel så det. Den representerer et brudd med tonaliteten og de fleste formelle regler som man ellers forbinder med musikk, i hvert fall vestlig musikk. Samtidig inkorporerer den en rekke ikke-vestlige elementer, herunder blant annet indiske og arabiske trekk, og skaper en slags kaotisk religiøse stemninger som mange forbinder med New Age-religiøsitet.

Frijazzen vokste ut av bebop. Bebop var en sjanger som fikk sitt gjennombrudd på 1940-tallet og på mange måter var et avgjørende brudd mellom jazz og populærmusikk. Men frijazzen tok friheten og de krevende uttrykksformene i bebop enda mye lenger. Musikerne fikk et spillerom som de elsket, men som de som hørte på ikke alltid greide å forholde seg til. Dette ble musikken for dem som virkelig visste å legge en innsats i lyttingen.

På 1950-tallet var det kanskje først og fremst Ornette Coleman som sto for denne nyskapningen, og også oppfant selve begrepet frijazz. Andre eksponenter for stilen fulgte, fra Don Cherry og Bill Dixon til den mest kjente av dem alle, John Coltrane. Coltrane var på sin side påvirket av den forrykende (eller forrykte) dissonansen i Albert Aylers verker. Noen kalte Coltrane for anti-jazz, og tidvis ble han buet av scenen. Dette var virkelig en revolusjonær bevegelse innenfor jazzen, som passet inn med de revolusjonære stemningene i samfunnet på 1960-tallet.

Frijazzen har aldri vært noen stor publikumssuksess. Den har et lite, men svært kyndig og engasjert miljø rundt seg som setter pris på innovasjon også innen musikken, og hever seg over den banale og kommersielle popmusikken som dominerer radio og strømmetjenester. For mange andre kan imidlertid frijazzen først og fremst bli oppfattet som bråk, kaos og unoter. Her er det virkelig hver sin smak.

ADD YOUR COMMENT