Dixieland – tilbake til røttene

Fra 1940-tallet tok jazzen en vending i retning mer obskure og komplekse uttrykksformer som i stor grad bare kunne verdsettes ordentlig av skolerte og seriøse musikkjennere. Dette ga jazzen en ny troverdighet og status som kunstform, men gjorde samtidig at den bevegde seg litt vekk fra røttene i den populære og folkelige musikken til svarte amerikanere i Sørstatene. Jazzen hadde nemlig i stadig økende grad blitt dominert av artister i storbyene nordpå, og av deres hvite agenter og pengefolk. Dixieland var en strømning i jazzen som oppsto i motsetning til denne utglidningen i bebop og det noe “kaotiske” uttrykket som den nye musikken ga. Å spille Dixieland innebar å gå tilbake til røttene og tradisjonene, til en musikk som var sensuell og sexy heller enn intellektuell. Derfor ble den gjerne også kalt hot jazz.

Selve betegnelsen Dixieland går mye lenger tilbake i tid, til en gruppe kalt The Original Dixieland Jazz Band, som slo i gjennom allerede under første verdenskrig. På den tiden var imidlertid ikke jazzen delt opp i mange sjangere slik den senere ble; navnet Dixieland refererte simpelthen til bandet. Som noen vil vite så er Dixie eller Dixieland et kallenavn på sørstatene i USA, skilt fra nordstatene av det som en gang het Mason-Dixon linjen og avgrenset slaveriet før borgerkrigen.

Da Dixieland slo i gjennom en generasjon senere, var det imidlertid som en bevisst reaksjon mot storbandmusikken og beboppen som hadde fått dominere jazzen gjennom 1930- og 40-tallet. Dette var mer som den originale jazzen fra New Orleans, men med en viss påvirkning fra Chicago. Blåsere var svært viktige i denne musikken – og da spesielt trompet, trombone, og klarinett.

På denne tiden var det ganske harde tak mellom de forskjellige forkjemperne for ulike stiler eller sjangere innen jazzen. Louis Armstrong, for eksempel, støttet opp om Dixieland og kalte andre former nokså nedlatende som “kinesisk jazz”.

ADD YOUR COMMENT