Den cubanske jazzen

Afro-cubansk jazz er den betegnelsen som gjerne brukes til å beskrive den jazzen som oppsto blant svarte cubanere under andre verdenskrig og senere har blitt blant de mest kjente og populære formene for jazz i verden. Den blander tradisjonelle cubanske rytmer med jazzens harmonier og teknikker.

Pionerene for denne typen jazz i det cubanske miljøet var Mario Bauza og hans gode venn Franz Grillo, kalt Machito. Begge var cubanere bosatt i New York, som sammen dannet et band som de kalte Machito and his Afro-Cubans. Senere jobbet andre afro-cubanere med svarte amerikanere, som blant andre legenden Dizzy Gillespie. De begynte å bruke særegne instrumenter som tumbadoro og bongo, og gjorde disse til et forholdsvis vanlig innslag i amerikansk jazz, særlig på østkysten. Noen kalte dette for “cubop”, altså en cubansk form for bebop.

Til å begynne med var den cubanske jazzen et fenomen som oppsto blant innvandrere i USA, og selv i mange år etterpå var det på fastlandet heller enn på Cuba at denne stilarten var mest utbredt. Først på 1970-tallet begynte cubansk jazz også å trenge inn på musikkscenen i hjemlandet. På 1980-tallet gjorde pianisten Gonzalo Rubalcaba furore over hele verden med sin spesielle måte å spille på. Rubalcaba var en klassisk utdannet pianist med opplæring i henhold til vestlige modeller fra barnsben og frem til han gikk ut Akademiet. Samtidig som han studerte begynte han imidlertid også å spille jazz, og han ble den første i Cuba som fikk gi ut en jazzskive. Turneer i blant andre Frankrike og Tyskland gjorde ham kjent også i Europa.

Den dag i dag er den cubanske jazzen kjent for sin kombinasjon av varme rytmer med den klassiske innflytelsen, som gjør afro-cubansk jazz mer kompleks enn den jazzen man ellers finner i Latin-Amerika. Særlig kjent er saksofonisten Tony Martinez og trommeslageren Dafnis Prieto.

ADD YOUR COMMENT